Rorbuene/Losjibåtene

Rorbuene

Bildene: Norveg, Kystmuseet i Nord-Trøndelag Woxengs Samlinger

Rorbuene i Sør-Gjæslingan er på mange måter lik dem vi finner i Lofoten, enkle hus i 1 1/2 etasjes høyde som oftest står på påler i sjøkanten.

Det finnes to hovedtyper rorbuer i Sør-Gjæslingan. De enkle rorbuene består av to rom. Det er selve oppholdsrommet som er og sjåen som er bygd i bindingsverk, kledd med plank. Den tømrede delen var arbeids-, oppholds-og sovested for fiskerne, mens sjåen tjente som lagerplass for fiskeredskapene og egning av liner. Med en innkvartering på 10-12 mann samt kokke i en slik rorbu, er det klart at det var trangt om plassen.

"På grund af den altfor inskrænkede plads kan fiskerne ikke have sine madskrin og lignende inne i beboelsesrummene, heller ikke i fiskesjaaen. De maa settes du i snefanerne".

Soveplassen i rorbuer var som regel på halvloftet over rommene. For å komme opp dit, måtte man klatre opp en trapp som stod i hjørnet av burommet og gjennom et firkantet hull i taket.

Her sov fiskerne tett sammenstuet på halmbol direkte på gulvet. I enkelte rorbuer var det innredet senger i selve burommet, etasjesenger som stod langs den ene kortveggen.
Hver seng ga plass til 2-3 mann. Ellers var interiøret i burommet sparsomt. Planløsningen går i hovedtrekk igjen fra rorbu til rorbu. ved kortveggene mot sjåen stod en vedovn til matlaging og oppvarming. I hjørnet like ved var det satt opp kjøkkenbenk og et skap for kjørler. langs langveggene, under vinduene stod veggfaste bord, som regel er for hvert båtlag, og krakker til disse.
Dessuten hadde kokken sengebrisken sin stående i et hjørne.
I sjåen stelte og oppbevarte man som nevnt redskapen. At man brukte sjåen til egning av liner førte til at båtlag som fisket med line ikke kunne dele burom med båtlag som drev garnfiske. Garbøtingen krevde så stor plass at man ikke kunne utføre begge arbeidsoperasjoner i samme sjå.

Til fisket i 1902, forteller Helland, ble de første privetene bygget til bruk for fiskerne. Om han mener do i tilknytning til rorbene, forteller han ikke noe om, men senere finner man i hvert fall do i tilknytning til hver eneste rorbu, enten separat

eller helst som eget avlukke inne i sjåen. I det de fleste rorbuene stod på påler i selve flomålet, var det ikke nødvendig med noen form for kaggetømming. Sjøen tok det meste med seg. Hver rorbu i fiskeværet hadde et særskilt navn.
Navnene var som regel knyttet til stedet der rorbueierne kom fra. Jøabua, Leirbækbua, Staværingsbua, eller til navnet til en av rorbueierne, som Helgebua eller Petterbua. Dessuten kunne man finne spesielle navn som f. eks. Nordkapp. Denne rorbua skulle ha fått navnet sitt fordi den lå lengst nord på Flatholmen. Dessuten var den gisse, så det var en kraftig gjennomtrekk i den.
En annen rorbu ble kaldt Tivoli, uvisst av hvilken grunn. Disse navnene var uformelle, og ble brukt fiskerne imellom.
Væreieren holdt kontroll med de forskjellige rorbuene ved å sette nummer på dem, med ny nummerrekkefølge for hver øy og holme. dette nummeret stod malt på ytterdøen på hver rorbu. Rorbuens nummer ble påført festekontrakte som også nummerert, og begge disse ble innført i en særskilt bok sammen med navnet til rorbeierne.