Intervjuer med kjentfolk
Arna (Hanssen) Søfteland:
Min bror Harald og jeg hadde som sport å krype under rorbuene med pinner for å pirke i og rundt fiskernes etterlatenskaper. Der fant vi ofte småmynt som var falt ned etter - - - -.
Jensen som drev med kafé og overnatting på Rørvik på 1930-tallet, leide kjøkkenet og stua vår på Heimværet. I stua var det satt opp en disk. Fiskerne samlet seg der for prat og sosialt samvær under vinterfisket.
Før krigen var det av og til mangel på mel. I denne nøden, - ved baking av vafler, - ble torskerogn gjerne brukt sammen med hvetemel og oppmalte kaldpoteter i tillegg til de vante ingredienser som egg og melk. Smaken var slett ikke verst. Det må nevnes at rogna ikke etterlot seg fiskesmak, men gjorde vaflene noe saltere.
Hjørdis, min nest eldste søster fortalte at i slutten av 30-tallet leide en urmaker fra Namsos med trefot lokaler i hovedhuset på Heimværet, - i "lisstuen". Der reparerte og solgte han klokker til fiskerne.
De voksne snekret sammen ski og kjelker. Skiene var laget av tønnestaver. Skituren startet fra toppen av Heimværet og endte ofte i fjæra og sjøen.
Haverøya
Før krigen hentet vi gress til vinterfor for kyr og sauer fra Haverøya. Voksne fra flere holmer deltok i dugnaden. Vi dro med motorbåt og med robåter på slep. På tilbaketuren fikk vi barna sitte oppe på gresslasset over Folla. På Haverøya var det, som jeg husker, en provisorisk "hytte". En mur og noen vegger som man la en presenning over. Ei grue var murt opp hvor mat ble tilberedt. I hytta overnattet vi.
På Haverøya var det også ei fin sandstrand med Marehalm, noe vi ikke hadde noe av på Gjæslingan. Her badet vi, og det var et paradis for oss unger. Jeg kommer altid til å huske disse turene.
Når vi kom tilbake til Heimværet ble gresset spredt ut på bakken i finvær, for siden, når det var tørt, å bli lagt på låven.
Haverøya - ble kjøpt av Abraham Hansen (født 1862) som var bror til min morfar. Han gav den som bryllupsgave til min morfar og mormor Edvin Hansen og Henriette Sørensdottir. Etter Edvin og Henriettes bortgang arvet deres yngste sønn Hans B. Hansen (født 1900) øya. Hans B Hansen var gift med Herborg Thorsen født i Gjæslingan 1905. Da de døde gikk øya i arv til deres barn Agnes, Tore og Gunnar. - I dag eier Sigmund Alsaker Haverøya.
Den store øya i forgrunnen er Haverøya.
Erling Hanssen i mai 2007 :
Det var et tysk ikon som ble gitt til Woxeng, da Gjeslingans Venner feiret 10 års jubileum, forteller Erling Hansen. Bjarne Hansen kom til Erling med dette smykket, etter at han hadde oppbevart dette på Rørvik i mange år.. En katolsk figur lå inne i en blikkboks og ble funnet i januar 1945. Etter en torpedering ved Kvennholmen fant Hans Holmen først noen tarmer og andre etterlatenskaper. På Kyrøyan fant Peder Ormøy to tyskere i live, men på en annen holme lå der 3 døde tyskere. En tysker ble dratt opp av sjøen ved Steinsholmen. Funnene ble rapportert til Rørvik og tyskerne hentet sine mannskaper. Figuren av det katolske ikonet med korset ble funnet ved Kyrøyan av Erling Hansen, sammen med noen papirer og brev som var gått i oppløsning.
En annen historie er fra Kvennholmen fra 1771. Historien går ut på at det like før jul så skulle en mann reise til Garstad for å handle. Da han kom tilbake og skulle legge seg om kvelden begynte kona og gråte.
På spørsmål om hvorfor sa kona at hun hadde sett en mann komme gående ut av varden på Kvennholmen og vinket til henne. Sterk kost i de dager da overtroen var stor.
Mannen dro derfor til Kvennholmen om morgenen og traff mannen der. En båt fra Nordland hadde forlist, og mannen hadde kommet seg velberget til varden.
Mytteriet ved Edøya skjedde i 50-årene. En kar fra Trøndelag var arbeidssøkende fikk bli med en fraktbåt som skulle nordover til Rørvik. Ved Edøya tok han livet av mannskapet, åpnet bunnventilen og hoppet selv i livbåten. Men da mannen kom til land fattet noen mistanke og han innrømmet udåden.
På Kirkøya har mange lett etter skatter forteller Erling. Ved tjønna finnes rester etter en bygning. Men til tross for leting med spesialutstyr er ikke noe blitt funnet.
William Hansen fant på Flatskjæret et skilt som het William Clowes. Erling tok vare på skiltet og hengte det på Haraldnaustet på Heimværeti 1973.
På Karlholmen ble ei rorbu tatt av stormfloa i 1937. Far min hadde båt fortøyd der borte forteller Erling Hansen. Så kom ei stor vindkule og tok bua på odden. Den kom drivende over sundet og skadet beslaget på framparten på båten til far min sier Erling. Bua drev videre til Henry og Øystein på Hylla.
Erling eide en Jawa CZ 1952- modell motorsykkel. Han kjørte sammen med Kolbjørn Selnes til Rørvik i 1953. Erling måtte i Namsos innom på legekontoret og fikk fjernet noe ørevoks. Med lokalbåten Vikna kom motorsykkelen med til Gjæslingan. Der fikk Peder Rymsjø satt sykkelen av på Brenneriet og Erling satte seg på sykkelen. Han kjørte opp på haugen på Heimværet med poståpner Jenny som passasjer. En spesiell opplevelse for både motorsyklist og passasjer.
Erling og broren Harald rodde en gang med færing til Ottersøya på fest og tilbake. ”En bra tur for en ungdom” sier Erling over 50 år senere.
Om Haverøya forteller Erling at det var slåttonn der i mange år og at høyet ble rodd over Folla. Tore Hansen arvet øya etter sin far Hans B Hansen, som igjen fikk den som arv etter sin mor Henriette som var fra Nærøy.
Erling dro til Trondheim i 1946. Han arbeidet på en gård på Byneset, senere fikk han arbeid på Strinden Teglverk. Og så om høsten kom han seg inn som lærling i rørleggerfaget. Erling bodde en stund på Buckhaugen til han fikk seg leilighet i Byåsvegen 31 der han også var vaktmester.
Før krigen var Erling med på å rive gammelstua på Heimværet. Mareno rev ned murpipa og Erling fikk jobben med å rydde opp mursteinen. Mens Erling drev og kastet ut steinen kom ”midtsanten” Herborg gående og fikk nesten en sten i hodet. ”Det kunne bætterdø nesten vært katastrofe” minnes Erling.
Dagens veg var ikke der da, den ble bygget under krigen. Haven strakk seg litt lenger opp i bakken, der bekken. I bekken var en liten foss der ungene lekte med båter som drev ned mot sjøen forteller Erling
Pensjonatet husker Erling lite, men av en kar som het Stor-Birger fra kråa bodde der. Erling husker vinduet i stuedøra der det ble servert mat gjennom. Hans og Herborg bodde i Litlstua før de fikk bygget sitt eget hus under krigen. Etterpå flyttet William og Gunvor inn og bodde der sammen med sønnen Trond. William døde ung i 1949 og Gunvor flyttet til telegrafen. Siden ble Litlstua tatt over av Erlings foreldre, men Tore Hansen og Gunvor? der. Mareno bodde sammen med Henriette i den andre delen til han døde i 1963. Da overtok Bjarne og Haldis.
Intervju med Hans B. Hansen
Mellom år 1900 og frem ti! etter første verdenskrig var det en bra periode. Årene 1906-11 var storår for skreifisket i Sør-Gjæslingan, der det i de beste sesongene kunne være opptil fem tusen fiskere og hundre og femti kjøpefartøyer.
Hans B. Hansen, ble født i Sør-Gjæsingan i 1900. Som smågutt minnes han de store årene. Som voksen fikk han oppleve 1980—31 som nye toppår for Gjæslingan.
Hansen, som var høvedsmann på egen båt i 50 år, minnes at livet var hardt og at fiskeprisene var små. Selv om det kunne vare gode fangster, så passet kjøperne på å holde prisene nede. Råfiskloven kom først i 1938. den som garanterte fiskerne en minstepris.
”Jeg husker at jeg og noen kamerater fikk i oppdrag å avlure kjøperne fiskeprisen”, sier Hansen. ”Det var min far som gjerne ville vite prisen på forhånd. Fiskerne hadde ingen muligheter til å innvirke på prisen på skreien, men de ville gjerne ha kjennskap til
kjøpernes bestemmelser før de kom inn med fangst om ettermiddagen.
Kjøperne hadde hver formiddag møte på det store salteriet på Heimværet, som væreieren, Anton Brandtzæg eide, forteller Hansen.
Vi gutter gikk under huset. I gulvet i salteriet var det en stor luke og denne pleide kjøperne å ha åpen mens de diskuterte. Vi gikk så nær luken som vi torde, men rett som det var måtte vi hoppe unna, for da kom det en svær tobakksklyse ned gjennom hullet! Kjøperne brukte nemlig åpningen til spyttbakke”.
Prisen i disse årene varierte mellom fem og seks øre kiloet for torsken. Var det dårligere om fisket en dag kunne kjøperen betale seks øre, var det gode fangster gikk prisen gjerne ned til ett øre.
"En jakteskipper fra havna hadde tatt seg en durabelig støyt av Lysholmeren og rodde på land for å få seg en krangel med fiskerkaillan. Disse var ikke særlig begeistret over jakteskipperens uhøfligheter og besluttet seg til å jage ham i båten.Dette gikk jo, ganske bra, men uheldigvis skulle han vise sine krefter på en fustasje på 250 liter med råtten levergrakse som min far hadde stående ved naustveggen.
Naturligvis rikket han ikke fustasjen, men hoppet oppå lokket av den. Lokket var ikke beregnet på slik tyngde og jakteskipperen havnet i fustasjen."
”Det skulle mye til for at det ble de store inntektene”, sier Hansen.
”Derfor forsøkte vi å utnytte sesongen på andre måter. Min mor tok i mot losjerende på loftet. De lå på flatseng i bredd, opptil førti fiskere på en gang. Og de betalte fra to til fire kroner sesongen for losjiet. Dersom det var noen som ikke tjente penger, slapp de å betale. Når det ikke var plass på loftet i våningshuset, fikk fiskerne som ikke kunne skaffe seg annen overnatting, lov til å bo på fjøslemmen. Men der fristet de en kald tilværelse, og selv om de gjorde det bra på sjøen, så ble det aldri krevd betaling for det losjiet”,
sier Hans B.
Hansen som i 1975 flyttet til Rørvik hvor han bygget nytt hus til seg og sin kone Herborg sammen med sønnen Gunnar og hans familie.
Fiskerne var i tidligere tider prisgitt kjøperne og andre velstående. En hektoliter sild kunne om morgenen bli betalt med ti kroner. Samme ettermiddag kunne prisen være nede i to kroner! Mange kom aldri lenger enn at de fikk varer for den fisken de leverte. Og selv når all fangst var solgt, kunne de skylde kjøpmannen, som måtte låne fiskeren penger for at han kunne ruste ut til en ny sesong.
