Fisket/ fiskerne

Bildene: Norveg, Kystmuseet i Nord-Trøndelag Woxengs Samlinger

Helt fra 1600 tallet har Sør-Gjæslingan vært sentrum for vinterfiskeriene på Namdalskysten.

Fiskeværet var alternativet da Lofotfisket slo feil, og da kunne det være opp til 6000 fiskere der i gode sesonger.
Sør-Gjæslet kunne trekke til seg et større eller mindre antall fiskere fra omlandet etter hvor godt fisket var her i forhold til andre steder langs kysten.

"Ein treft nå folk allestan fra, både nordant og sørant! Det var mykje folk innetter Trondhjemsfjorden og det var nokså vanlig at folk nordetter fra Helgelandskystenvar i Gjæslingan, frå Sør-Helgeland. Det var folkinnannt frå Frosta som var i Gjæslingan på vinterfiske."

Fiskerne fra kystbygdene i Nord-Trøndelag og Sør-Helgeland utgjorde stammen av de som rodde fiske fra Sør-Gjæslingan. Delvis fordi de hadde mye kortere vei til dette fiskeværet enn til andre fiskevær lenger nord. I tillegg tillot Brandtzæg fiskerne og bygge sine egne rorbuer på bygslet grunn, en strategi som står i motsetning til tilsvarende forhold i Lofoten, der væreierne eide og og leide ut alle rorbuene selv.

Omsetning og foredling

Kilde: Otterøy Historielag/ Tidsbilder nr. V

Når fisket var ferdig for dagen, ble fisken sløyet. Fiskerne kunne selge råfisken til de oppkjøpsbåtene som måtte finnes, om de oppnådde bedre pris der enn hos væreier. Prisen på fisken ble fastsatt gjennom konkurransen mellom væreier og andre fiskeoppkjøpere, drevet opp og ned avhengig av hvor mange fiskeoppkjøpere som til en hver tid fantes i været. det vanligste var imidlertid at de hadde fast kjøper under hele sesongen. de kunne ellers, ved å leie hjelleplass, selv salte eller tørke egen fangst.

Fiskehodene ble tørket og solgt som guano. De ferdig tørkedee fiskehodene ble lagret i ei bygning som stod for seg selv på Kriskjæret mellom Flatholmen og Kalholmen. Fiskerne kunne tørke fiskehodene selv, men tørkeplassen var begrenset til den umiddelbare nærhet av rorbuene. På andre steder i været hadde væreier monopol på å tørke hoder.

Fiskerne kunne sende fisk hjem med lokalbåten, og ungene som var hjemme møtte opp på kaiafor å se om det kom fisk, eller også kanskje pappa kom hjem på besøk i helga.

Bildene under er utlånt fra Woxengs Samlinger.

Bildet under til venstre, Edvin Hansen med mannskap

Fiskesløying 1912-13. I båten foran fra venstre, Peder Ofstad I båten bak, Anton Ofstad, Lorentz Sund, Olaf Abrahamsen

Ofstad og Leonard Henriksen.

Bildet til høyre, Stor Åfjording, firroring eller geitbåt . Disse båtene er lettrodde og smidige under seil.


Jekta "Æderfuglen" av Valdersund kjøper fisk i Sør- Gjæslingan1907 . Skipper John Normann med snadde og Knut Olsen Dalen ved flekkebenken.	Fiskeoppkjøpere i Gjæslingan

Frysing av fisk

Kilde: Sigurd Krekling. Fiskarsoga frå Nord-Trøndelag. Nord-Trøndelag Fiskarlag 1950.

Allerede i 1895 ble det vedtatt å sette i gang med frysing av agn. Fra 1896 og 3 år fremover ble det bevilget penger fra Namdalens Fiskeriselskap til agnfrysing under vinterfisket i Gjæslingan.

Fra 1899 og noen år fremover ble det bevilget penger til kjøp av og konservering av fisk, særlig under bankfisket. På samme tid kom det inn mange søknader om bidrag til eller lån til oppføring av ishus. De som fikk bidrag var forpliktet til å levere knust is til fiskerne til en pris ikke over 1 øre kiloet, eller 50 øre for hver stamp. I 1902 ble prisen doblet.

I 1925 søkte det lokale fiskerlaget i Sør-Gjæslingan om bidrag til ishus her. Kostnadene var beregnet til kroner 10. 171,00. Fisken måtte komme raskt i is etter at den var kommet opp fra sjøen. Fiskarlaget bevilget kr 100 som tilskudd i 1935. Det tok imidlertid lang tid å få løst ishusspørsmålet i Gjæslingan.

Å få bygget kjølerom for fisk tok lenger tid. I 1945 ble det ervervet grunn på Gluggskjærodden i Rørvik. Anlegget ble senere startet opp på Gluggskjæret av A/S Anlegg fra januar 1948, og Rørvik fryse- og kjøleanlegg stod ferdig i 1950.

Gjestgiveri og skjenking av brennevin. Kilde: Tidsbilder nr. V Otterøy Historielag